Livsveiledning i overgangen til voksenlivet

Når barn blir ungdom skjer det et selvforvaltningsskifte – et skifte fra å bli regulert utenfra, til gradvis å måtte forstå, bære og regulere sitt eget indre liv.

Dette er et dyptgripende skifte, men det møtes ofte med:

1. Lite felles språk for det som skjer på innsiden
2. En forventning om at ungdom “finner ut av det selv”
3. Fragmenterte støttetilbud som først aktiveres når noe allerede har gått galt

Mange foreldre føler de mister sitt gamle kart i møte med ungdommens indre kompleksitet.

Og ungdom blir stående i en overgang der ansvaret øker raskere enn kompetansen og kapasiteten.

Samtidig har livsveiledning som praksis gradvis blitt mer passiv, reaktiv og erstattet av feeden i sosiale medier.

Vi har mye informasjon, men få steder å bearbeide, eie og modne forståelse over tid.

Resultatet er at ungdom ofte står alene med:

🩶 Uklare følelser

🧠 Et indre liv uten språk

🧭 Valg uten rammer

🤐 Behov de ikke vet hvordan de skal be om hjelp til