Maskintenkning

Denne måten å tenke på kan kollidere med flere dype menneskelige antakelser:

🧍‍♂️ Omsorg skal komme fra mennesker

Vi forbinder som oftest omsorg med varme, vilje og moral.

Når noe blir maskinelt, høres det automatisk ut som at vi bryr oss mindre.

Men maskintenkning handler ikke om mindre omsorg — den handler om å gjøre omsorg mindre avhengig av dagsform.

🦸 Ansvar gir verdi

Vi lærer at det å bære mye ansvar er et tegn på styrke og karakter.

Derfor føles det nesten som å degradere noen når vi forsøker å flytte ansvaret ut av personen og inn i strukturen.

Men det vi egentlig gjør er å flytte prestasjonspress til systempress.

Slik at mennesket kan lykkes uten å måtte være ekstraordinært hele tiden.

🧠 Vi overvurderer viljestyrke og undervurderer friksjon

Intuitivt tenker vi:

“Hvis det er viktig nok, så gjør man det.”

Maskintenkning starter et annet sted:

“Hvis det er viktig nok, må vi gjøre det enklere å ivareta det.”

Den utfordrer ideen om at problemer skyldes 🫤 holdning fremfor 🏗️ struktur.

🪛 Vi er vant til å skru på mennesker, ikke omgivelser

Når noe ikke fungerer, spør vi ofte:

“Hva er det denne personen ikke mestrer eller utsetter?”

Maskintenkning spør heller:

“Hva mangler rundt personen for at dette skal være lett å få til?”

Det er en liten språklig forskjell — men en enorm psykologisk forskjell.

Maskintenkning kan føles fremmed fordi den bryter med ideen om at gode mennesker skaper god ivaretagelse.

Den foreslår i stedet at god ivaretagelse skaper gode mennesker.