Jeg har innsett at jeg som forelder i stor grad har styrt mot inkludering.

Når et barn har falt utenfor, har jeg tenkt at oppgaven min er å hjelpe det inn igjen.

Sørge for at det får være med, invitere andre hjem, snakke med skolen og prøve å skape flere muligheter for kontakt.

Jeg har på mange måter brukt inkludering som målestokk: Er barnet mitt med?

Og selvfølgelig er inkludering viktig. Men jeg har begynt å forstå at det ikke nødvendigvis er det samme som tilhørighet.

For et barn kan være inkludert og fortsatt være ensomt.

Det kan få være med, men uten at noen egentlig søker det. Det kan være en del av gruppen, men fortsatt kjenne at det er det selv som hele tiden må prøve å få en plass.

Og hvis jeg hele tiden styrer barnet mitt tilbake mot en gruppe hvor det ikke finner denne plassen, kan jeg i verste fall komme til å presse barnet mot mer ensomhet.

Det har fått meg til å stille et annet spørsmål:

Hva er det egentlig som gjør at vi kjenner at vi hører til?

Når vi kjenner at vi hører til

Jeg tror tilhørighet har mye med verdsettelse å gjøre.

Ikke verdsettelse i betydningen at noen forteller deg at du er flink eller bra. Men den mer grunnleggende erfaringen av at noe ved deg finner en plass hos et annet menneske.

At noen liker humoren din.

At det du blir engasjert av, vekker noe hos noen andre.

At måten du tenker på blir interessant for noen.

At noen søker deg fordi det er akkurat deg de har lyst til å være sammen med.

Det er en annen erfaring enn bare å få plass.

Det er å oppleve at det finnes en forbindelse mellom det du kommer med og menneskene rundt deg.

Og kanskje er det nettopp noe av dette vi kjenner som tilhørighet.

Vi hører ikke til overalt

Det har også fått meg til å tenke på hvor lett det er å gjøre manglende tilhørighet til et problem ved oss selv.

Hvis jeg ikke finner plassen min her, begynner jeg kanskje å lete etter hva jeg må forandre.

Være mindre intens. Mer sosial. Snakke mer. Snakke mindre. Være interessert i andre ting. Ikke vise så mye av det andre ikke responderer på.

Men vi passer ikke sammen med alle.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med oss eller dem. Det kan ganske enkelt være lite som kobler oss sammen.

Det som nesten ikke får respons ett sted, kan være akkurat det noen andre setter pris på et annet sted.

Da blir spørsmålet om tilhørighet også et spørsmål om hvor vi leter.

Å hjelpe et barn med å finne menneskene sine

Dette forandrer noe i hvordan jeg ønsker å tenke som forelder.

Jeg vil selvfølgelig fortsatt hjelpe barna mine når de står utenfor. Jeg vil at skolen og andre fellesskap skal inkludere dem.

Men jeg ønsker ikke bare å spørre:

Hvordan kan jeg hjelpe deg inn?

Jeg ønsker også å være nysgjerrig på:

Hvor finnes det mennesker du kan få en forbindelse med?

Hvor blir sider ved deg møtt med interesse?

Hvem blir du mer deg selv sammen med?

Hvor opplever du at noen faktisk søker deg tilbake?

For kanskje trenger vi ikke bare å lære barn hvordan de skal finne en plass blant menneskene som tilfeldigvis befinner seg rundt dem.

Vi kan også hjelpe dem med å oppdage hva de selv søker hos andre, hva andre kan verdsette hos dem, og hvilke steder det kan være større sannsynlighet for at disse tingene møtes.

Et barn som ikke finner menneskene sine i klassen, kan finne dem et annet sted.

Gjennom en interesse. En aktivitet. Gaming. Musikk. Dyr. Idrett. Kreativitet. Eller kanskje bare gjennom ett annet menneske som ser verden litt mer på samme måte.

Da skjer det noe annet enn at barnet blir flinkere til å passe inn.

Det får oppleve hvordan det føles når noe ved det selv faktisk skaper forbindelse til et annet menneske.

Jeg tror den erfaringen er viktig.

For hvis du over lang tid hovedsakelig befinner deg i miljøer hvor du ikke opplever at det du kommer med blir verdsatt, er det lett å begynne å tenke at problemet er det du kommer med.

Men det kan også handle om hvor du befinner deg.

Å orientere seg mot tilhørighet

Jeg tror dette gjelder oss voksne også.

Vi kan bli stående lenge og banke på de samme dørene.

Forsøke å bli forstått av mennesker som ikke helt forstår oss. Søke anerkjennelse fra steder hvor det vi kommer med, ikke har så stor verdi. Jobbe hardere med oss selv for å klare å passe inn.

Og noen ganger er det riktig å bli.

Relasjoner krever arbeid, og vi kan ikke bare oppsøke mennesker som er like oss eller alltid bekrefter oss.

Men hvis vi bare fortsetter å søke tilhørighet på steder hvor vi ikke opplever å bli verdsatt, kan vi risikere å bli sittende fast i både aleneskap og ensomhet.

Jeg tror derfor det er viktig å legge merke til hvor vi faktisk opplever å bli verdsatt.

Hvem blir vi nysgjerrige på?

Hvem blir nysgjerrige på oss?

Hvem søker vi mot, og hvem søker tilbake?

Hvor merker vi at noe ved oss blir sett, forstått eller satt pris på?

Og kanskje kan vi bevege oss mer mot de menneskene og stedene hvor dette skjer.

For tilhørighet handler ikke først og fremst om å klare å få en plass i en gruppe.

Det handler også om å finne mennesker vi ønsker å være sammen med, og som ønsker å være sammen med oss.

Da blir oppgaven heller ikke bare å hjelpe hverandre med å passe inn.

Vi kan også hjelpe hverandre med å finne frem til menneskene og stedene hvor vi kan høre til.

Fellesrommet.