Jeg sitter ofte i statusmøter hos team som scorer greit på trygghet. Likevel ser jeg det samme: noen er i ferd med å ta opp en risiko, en uenighet, eller at de ikke forstår. Så lar de det ligge.
Jeg bryr meg mer om det som blir sagt når jobben går som vanlig, enn om scoren etter en workshop. Hvis det viktige bare kommer fram i egne trygghetsøkter, holder det ikke.
Når noen har latt det ligge, vil jeg heller følge opp den gangen enn å bestille flere trygghetsøkter ved siden av.
Utfordringene jeg støter på
Når folk blir stille, er den vanlige reaksjonen å bestille mer trening. Det kan hjelpe språket en stund. Det endrer sjelden det som skjer når fristen er tett og ukestatusen bare fortsetter.
Folk lærer fort hva det lønner seg å holde for seg selv. Bekymringer blir private. Uenighet blir utsatt. Feil kommer for sent.
Ofte mangler det også et sted å legge det som er vanskelig å si ferdig i møtet. Da blir det enten sagt for hardt, eller ikke sagt.
Hva jeg mener er viktig å passe på
Usikkerhet må kunne tas opp der arbeidet allerede skjer — i planlegging, retrospektiv, ukestatus. Ellers blir trygghet noe som ligger ved siden av jobben.
Når noen har latt være å si ifra, må lederen følge opp. En ny workshop fikser ikke den gangen.
Og teamet trenger et sted å legge det som ikke ble sagt ferdig, så det kan tas opp igjen uten at det blir personlig drama.
Hvordan Relatable passer inn
Relatable gir teamet et sted å legge det som er vanskelig å si ferdig i møtet. Så kan de komme tilbake til det før det blir til stillhet eller konflikt.
Det er nyttig for meg fordi det støtter det jeg vil ha mer av: oppfølging i det vanlige arbeidet, ikke nok en trygghetsøkt på siden.