Folk kommer ofte til meg med en ferdig historie. Den er ryddig fordi jobben, partneren eller legen har bedt om en oppdatering. Det de ikke har fått, er tid til å sitte med det de faktisk kjenner, før det skal bli til et svar.
Jeg lar oftere det som ikke er ferdig ligge en stund i timen, før vi går til plan. Hvis vi hopper for fort, får vi en forklaring som høres bra ut. Men pasienten eier ikke det som kommer etterpå.
Det jeg passer på, er at neste steg kommer fra dem. Ikke bare fra meg fordi timen snart er over.
Utfordringene jeg støter på
Arbeidsgiver vil vite om de er klare. Pårørende vil ha fremdrift. Det skal stå en plan i journalen. Da blir det fort fristende å lande noe raskt.
Pasienten merker det presset. Mange har allerede øvd på å levere innsikt. De blir flinke til å snakke om seg selv. Det endrer ikke nødvendigvis noe hjemme eller på jobb.
Samtalemaler og verktøy trekker i samme retning: mål, oppsummering, regulering — før noe har fått sitte.
Hva jeg mener er viktig å passe på
Jeg må tåle ubehaget i rommet uten å fikse med en gang. Ellers blir kartlegging bare en kort stopp før løsning.
Pasienten må også få komme tilbake til det samme uten at det telles som tilbakegang. Ellers tør de ikke legge noe fra seg midt i.
Når noe først er synlig, er det de som skal si hva neste steg er. Ikke jeg som skal levere en ferdig anbefaling for å avrunde.
Hvordan Relatable passer inn
Relatable gir et sted å legge det som kjennes, trengs eller sitter fast, uten at det må løses med en gang. Man kan komme tilbake til det senere.
Det hjelper meg å holde den rekkefølgen jeg vil ha i timen: først gjøre synlig det som er der, så la pasienten eie neste steg.