Hvordan folks forståelse for omsorg påvirker hvor mye trygghet som blir mulig å motta.
Når miljøet rundt oss bare kjenner de nederste etasjene, blir omsorg knyttet til krise og svakhet.
Vi får hjelp først når noe bryter sammen, ikke mens noe er i ferd med å bygges opp.
Behov for utvikling, mening eller tilpasning blir tolket som krav, utakknemlighet eller sensitivitet.
Vi kan bli møtt med løsninger når vi trenger forståelse, eller forståelse når vi trenger struktur.
Det som handler om kultur og rammer individualiseres og legges tilbake på personen.
Over tid lærer man å skjule sider av seg selv for å passe inn i nivået som finnes.
Trygghet blir da ikke fravær av fare, men fravær av å bli misforstått.