Jeg møter stadig folk som hadde tenkt å følge opp noe viktig. Så ble de avbrutt. Så husket de det ikke. Det var ikke fordi de ikke brydde seg. Det var fordi det bare lå i hodet. Etterpå kommer hastverket. Så kommer skammen.
Jeg er mer opptatt av at ting kan ligge et sted utenfor hodet, og at man kan finne tilbake, enn av å trene folk til å «ta seg sammen» hardere. Flere lister og mer press gjør ofte skammen større.
Det jeg vil ha, er støtte som husker med deg — uten at hele livet blir et prosjekt om å bli mer effektiv.
Utfordringene jeg støter på
Skole, jobb og de fleste verktøy forventer at du husker hva som skjedde, husker målet, og kommer tilbake i tide. For mange med ADHD er det nettopp det som er vanskelig.
Når «hjelpen» likevel blir strengere rutiner og flere ting å holde styr på, får folk mer å mislykkes på. De får ikke mer å lene seg på.
Da tror folk fort at du ikke brydde deg. Ofte hadde du tenkt å følge opp. Du mistet bare grepet underveis.
Hva jeg mener er viktig å passe på
Avtaler, behov og det som er i gang må kunne ligge et sted utenfor hodet. Og det må gå an å komme tilbake uten å få følelsen av at man har feilet.
Hvis systemet straffer deg for å åpne det igjen senere, tør du ikke legge noe fra deg.
Jeg ser heller etter om skammen synker, og om folk faktisk kommer tilbake til det de la fra seg, enn etter om de leverer mer uten avbrudd.
Hvordan Relatable passer inn
Relatable lar behov, det som sitter fast, og det man vil følge opp, ligge et sted utenfor hodet. Så kan det hentes fram igjen når oppmerksomheten har vært andre steder.
For meg treffer det akkurat der: støtte til å komme tilbake, ikke bare press til å huske lenger.